Karlsvogna Teater - Karl Sundby

Blogg

PRESSEMELDING

Mannen som trodde han var død – av Karl Sundby
et moderne mysteriedrama, et teaterstykke om bearbeidelse og et menneskes oppgjør med seg selv.

En mann sprenger seg selv og en buss med 29 medpassasjerer i lufta. Han våkner opp i en annen dimensjon og husker ikke hvorfor eller i hvilken hensikt han begikk udåden. Men konsekvensene står tilbake som i et grufullt mareritt. Sakte går det opp for ham: Hva om dette ikke er en drøm?

Mannens bevissthet slutter ikke å eksistere og vårt teaterstykke starter i det han befinner seg i en ukjent dimensjon. I arbeidet med å orientere seg om hvor han er, hvorfor han er der og ikke minst hvor utgangen er, møter han skikkelsene X og DY. Det går etter hvert opp for ham at han selv er Y – den ansvarlige.

Teaterstykket som vi kaller et moderne mysteriedrama har et metafysisk tilsnitt. Det handler om å se livet fra to perspektiver, det livet man har levd i det fysiske, og når det fysiske forlates, slutter ikke eksistensen slik hovedpersonen hadde forestilt seg.  Han opplever døden som en prosess og en overgang til en ny og innholdsrik fase.

I dette perspektivet får hovedpersonen Y anledning til å gjøre et tilbakeblikk og betrakte sitt fysiske liv utfra de konsekvenser han tilførte sine omgivelser. I denne prosessen oppdager han det forsømte indre barnet som han ikke tok godt nok vare på. Y sjokkeres av at dette barnet – representert ved karakteren DY – kunne begå slike grusomme handlinger. Han innser etter hvert at dette barnet er ham selv. Men hva nå? Kan han komme videre i denne tilstanden, eller er det for sent å utvikle seg moralsk?

For å komme videre trenger Y hjelp av den mystiske X som viser veien til bearbeidelse, utvikling og framtid.

Både denne og Karlsvogna Teaters øvrige forestillinger tar opp seriøse tema med humor og underfundigheter til refleksjon og ettertanke.

Mannen som trodde han var død - dramatikerens blogg

 

MANNEN SOM TRODDE HAN VAR DØD av Karl Sundby

Et teaterstykke om bearbeidelse

ET PERSONLIG STYKKE ARBEID

Dette er en av flere refleksjoner som Karlsvogna Teater legger ut – omkring temaet preeksistens, livet og livet etter døden.

Jeg har skrevet dette teaterstykket som en form for terapi for mitt eget liv. Det er basert på mine følelser og interesse for åndslivet og metafysikken. Stykket er skrevet i en filosofisk hengivenhet til mennesket som åndsvesen, til menneskets muligheter for å treffe valg og til det ansvar valget medfører.

Jeg vet best hva som er best for meg og mitt liv. Jeg velger altså ut i fra noe jeg selv skaper. De tanker jeg velger ut og de følelsene som lever i meg, definerer meg. I denne kulen er jeg innelåst.

Er dette teaterstykket ment som et mysteriedrama, som fiksjon eller som lærestykke i moralsk adferd? Er det ment for å vekke, skremme eller sjokkere? Er det ”funnet” på for å lage noe såkalt nytt? Er det ren og skjær spekulasjon/fiksjon og da i hvilken hensikt? Hva vil jeg med dette. Hva forsøker jeg å uttrykke/si?

Mannen som trodde han var død er skrevet personlig ut fra min egen opplevelse av meg selv som tilbakeskuende og reflekterende på mitt eget livsløp. Hva har jeg gjort underveis til alderdommen og begynnelsen på slutten av denne livsinkarnasjon som Karl Sundby? Hva har jeg uoppgjort med andre, og hvordan betrakter jeg i ettertid alle dem som var i mot meg, hindret meg, fant meg frastøtende og så meg i negativt skjær? Hvordan ser jeg på de som støttet meg, de som elsket meg? De jeg svek og de som svek meg? De som trodde på meg og ble skuffet og så videre. Skal vi møtes igjen eller er det over for evig tid? Skal vi se våre feil og mangler og hvordan skal vi forholde oss til det? Hva har begått i blinde og ikke kjenner til, men skal konfronteres med?

Skal jeg møte min Gud og hva vil han si? Kan jeg i det hele tatt snakke om «min» Gud. Var «min tro» den rette? Hvorfor trodde jeg på det jeg gjorde? Hvorfor ble jeg til det jeg ble og hvorfor ble jeg født inn i akkurat dette og av akkurat disse to som ble mine foreldre?

Dette er grunnlaget for stykket. Siden jeg jobber med teater og liker det, så har jeg etter beste evne forsøkt å lage et lite stykke skulpturelt/ malerisk teater. Det kom til underveis og ble til dette som foreligger nå. Mitt håp er at det vil bidra til en undring i de som blir publikummere og at de tør å reflektere en liten stund over nestekjærligheten og menneskevesenet og i det privilegium å ha en kollektiv andel i en ubeskrivelig svær helhet.

 

VEIEN TIL FRIHET

 «Det ureflekterte liv er ikke verd å leve» er et utsagn som følger meg gjennom hele mitt liv også som dramatiker. Å oppnå læring i livsprosessen er et dypt anliggende for meg. Læring krever vilje til å gjennomtrenge, gjennomlyse de erfaringer som gjøres underveis. Verktøyet er analyse av fakta og evne til å trekke paralleller for å komme fram til et helhetlig bilde.

Jeg har følgende punkter knyttet til refleksjon over livsprosessen:

  • Mennesket har en medfødt trang til å frigjøre seg.
  • Det vet bare ikke til enhver tid fra hva eller hvem.
  • Mennesket føler seg forlatt uten å alltid å få visshet i hvorfor.
  • Vi lengter til en verden som vi har forlatt, den som befinner seg utenfor tidens grep.
  • Men det vi savner er borte eller skjult for oss.
  • Vi er bundet opp av materie, rom og tid. Vi er innelåst i dette begrensede området vi kaller livet. En lammende tilstand av underdanighet og pålagt tvang som begrenser oss og hindrer oss i full og fri utfoldelse av kompetanse, drømmer og vilje.
  • Individuelt forsøker vi etter beste evne å sprenge oss ut av stengslene. Vi vil seire over slektens arv, med omgivelsenes begrensende krav og med tidsåndens hør og bør.
  • Vi selvproduserer oss selv og vårt selvbilde med utgangspunkt i disse vilkår, og føler at de gitte begrensninger hindrer oss i å erkjenne og slippe til vårt egentlige JEG. 

«Var dette alt? Det var jo nå jeg hadde tenkt å begynne?» er et kjent utsagn som kan stå som symbol på at mennesket higer, men sjelden når fram til sin indre iboende grunnleggende målsetting. Mange av oss føler ofte at vi kunne, skulle eller ville ha vært mer enn det vi ble.

Vi bærer på drømmer og behov som vi ikke alltid forstår hvor stammer fra. Hvordan kan vi lengte etter å være noe mer enn det vi er, hvordan kan vi vite om noe mer når det tilsynelatende ikke eksisterer?

Vi sammenligner oss med andre.  Vi fantaserer og konstruerer. Vi fabler og drømmer. Men hvorfor strekker vi oss mot noe utenfor oss selv? Hvorfor er vi ikke fornøyd med den eller det vi er? Er vi grådige, ærgjerrige og misfornøyde av natur? Stammer lengselen etter å være «noe mer», etter å bli sett, vurdert og betraktet fra ærgjerrighet og grådighet hos bortskjemte barn? Er lengselen egoets omnipotens. Er det kun i egoismens navn vi vil distansere oss fra andre, være mer og bedre enn andre, heve oss over våre medmennesker? Er det evolusjonens naturgitte tendens å konkurrere og beseire for å overleve der andre må bukke under?

ER VALGET FRITT?

Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hvor skal jeg hen og i hvilken hensikt? Er jeg egentlig fri? Hva er frihet? Er frihet overhode mulig? Frihet fra hva? Frihet til hva? Hvorfor søker jeg dette dilemmaet, Dette umulige spørsmålet som tilsynelatende ikke har noe svar? Eller søker jeg fordi dette spørsmålet faktisk har en berettiget plass? Og der det er et spørsmål, må det ikke da finnes et svar? Eksisterer det som mulighet uavhengig av om jeg stiller det eller ei?

 

PRODUSERER JEG TANKER – ELLER KOMMER DE TIL MEG UTENFRA?

  • Er livet en drøm? Er døden en illusjon? Hva er virkelig? Eksisterer de andre utenfor meg eller er de produkter av min fantasi?
  • Er tenkningen en kraft som gjør det mulig for meg å trenge inn i og bakenfor gjenstander jeg iakttar?
  • Er tenkningen også et redskap til å trenge inn i min egen livsprosess og iaktta den på lik linje med andre objekter utenfor meg?
  • Er det jeg som tenker eller er tenkningen er objektivt til stede uavhengig av meg? Er hjernen min et mottakerapparat, en slags radio som på en gitt frekvens tar inn tanker som oppstår og eksisterer utenfor meg?
  • Er tenkningen et produkt av min nysgjerrighet og evne til abstraksjon for å bekjempe min eksistensielle angst? Et hjelpeløst forsøk på å gi meg en slags trygghet og et orienteringspunkt i altet?
  • Er tenkningen med andre ord bare en spekulasjonslek som vi bedriver for å erobre et ståsted i kaoset vi omgis av?

Siden vi tenker og utsetter hverandre for denne tenkningen og medfølgende handlinger, må hver og en av oss ta stilling til hva som kjennetegner denne tekningen, hva den består av.

Tenkningen er det våpenet / verktøyet vi har for å kunne ta stilling til hva vi føler, erkjenner, opplever, ja, tenker. Den analyserer til syvende og sist dette jeg nå sitter her og skriver om, og som mitt teaterstykke er basert på.

Selv er jeg – Karl Sundby -  av den oppfatning at tenkningen min er en rød løper til sannheten og at tenkningen kan geleide meg frem til den dypeste innsikt i tilværelsens mysterium. Dette betinger en objektiv tenkning, som ikke er blandet med mine subjektive sansninger og / eller tolkninger.

Store, kjente metafysikere som Rudolf Steiner og andre har både med oversanselig viten og vitenskapelig metode åpnet for kunnskap om verden innenfor/bakenfor/ovenfor/utenfor det umiddelbart synlige og sansbare forsøker å kaste lys over skillet mellom objektiv og subjektiv tenkning.

Vi bruker våre fem sanser (syn, hørsel, berøring, lukt og smak) for å komme nær omgivelsene og tankene/følelsene. Det betyr at vi også dermed er begrenset av vår natur. Muligens har vi andre sanser som ikke enda er utviklet. Disse er ofte er beskrevet i åndelige tekster som chakraer – eller nevnt av metafysikere. Våre organer er under utvikling mot et moralsk nivå som mennesket / menneskevesenet kan oppnå, ved å rense sjelen og deretter legemet. Noe som gjør at organene utvikler nye sanser som åpner for mer mottagelighet for viten innsikt og kunnskap som til nå har vært skjult og derfor betegnes som «oversanselig». Oversanselig eller utenomsanselig betyr altså i denne sammenheng at sansene våre er for primitive til å oppfatte fenomener som likevel eksisterer. En parallell er vår økende forståelse for dyrs følelsesregister og tilhørende kommunikasjonsuttrykk som våre sanser enda ikke er i stand til å fange. Det betyr ikke at det ikke eksisterer.

For å slippe ut av det subjektive som jeg forsøker å sirkle inn kontra det objektive, så sier metafysikerne at vi må: «Slippe sansene og bare bruke den del av tenkningen som tenker av seg selv, uavhengig av våre sanser (som på dette evolusjonsstadiet ikke er godt nok utviklet).»

 Dette betyr med andre ord at tenkningen produseres ikke av meg, men at jeg tar den i bruk.

Objektiv tenkning må trenes: Til daglig siler jeg den objektive tenkningen gjennom sansene mine og gjør den subjektiv uten å vite eller ville det.

 

SANNHET VERSUS VIRKELIGHET

Den objektive tenkning som ikke er farget eller silt av mine subjektive sanser, vil dersom jeg evner å ta den i bruk, berede vei for det kompliserte ordet sannhet.

Mange forveksler ordet sannhet med virkelighet. Virkelighet er et begrep uten moralsk betydning. Alt som skjer er virkelig, men alt er ikke moralsk. Sannheten er moralsk som begrep.

Sannhet er som begrep ikke et sted eller en tanke i seg selv, den er et begrep om verdien av tanken, følelsen eller situasjonen. Sannheten inngir selve konklusjonen av det vi kommer frem til. Den gir en verdi hinsides våre subjektive sympatier eller antipatier. Dersom situasjonen vi tok del i er sann, så gjelder den utover vår subjektive tilstedeværelse i denne, eller tolkning av denne. Den rekker da på en måte utover det begrensede jeget og blir du-et og vårt felles eie.

Begrepet sannhet vitner om noe som rekker utvover beregninger og tolkninger, meninger og forhåpninger. Sannheten er utenfor oss, vi kan nå den, ta del i den, den finnes, men er skjult bak våre sanseorganer.

Sannheten blir større og større dess nærmere den vi kommer. Den har en uant X-størrelse – utenfor vår fatteevne, utenfor det oppnåelige. Sannheten vokser dess mer vi tar del i den og delaktighet i sannheten og får den til å vokse. Sannheten kan aldri gripes som noe endelig. Den er i slekt med himmelen og erkjennelsen av det guddommelige: Vi kan ta del i det, men aldri komme det inn på livet. Vi er underlagt sannhetens nådeløse betingelser som er av noe evig.

Sannhet er noe utenfor det timelige rommet slik vi kjenner det som sansbart. Vi er begrenset som mennesker, men vi kan få ta del i sannhetens geleidende mulighet. Den er en ledestjerne.  For meg er sannhet noe opphøyd, edelt og godt i sin målsetning. Den er rettferdig og human i sin grunnvoll og den er kjærlighet. Dette er min oppfatning, og det jeg har skrevet er basert på mitt verdisystem.

 

KAN ONDSKAP VÆRE SANNHET?

Ondskap kan i dette regimet ikke være sannhet fordi ondskap ikke er objektivt. Ondskap er subjektiv i sin grunnstruktur i den forstand at den søker å begrense tilgang til fakta og innsikt og det kollektive evige begrep. Den er som egoet og subjektiviteten utenfor fellesskapet og søker ikke fellesskapet.

Det onde inntreffer når man har gitt opp ordet sannhet og innført timelige begreper for i utålmodighet å innføre sin subjektive empiri. Siden vi opplever egoet som noe vi har kontroll over, forsøker vi å bytte ut det objektive, mulige, udefinerbare med egoets begrensninger. I det objektive er følelsen av kontroll en undring over tilstedeværelsen. Den er ikke utøvende kontrollerende. Det betyr at det objektive har kontroll over sin tilstedeværelse, men ikke av resultatet av denne tilstedeværelsen.

Det objektive strekker seg mot en ukjent x, en ukjent sannhet, en ledestjerne, det kollektive. Det subjektive er den motsatte prosessen. Der har man sannheten og man strekker seg mot kontroll – også mot kontroll av omgivelsene. I egoet er resultatet målet, egoet er seg selv, det subjektive. Det kollektive er utenfor egoet og blir da en masse som man skal (med lite hell) kontrollere og underlegge seg.

 

 FRIHETSLENGSEL SOM VEKKER

I Mannen som trodde han var død krysser disse temaer over i hverandre. Stykket handler om konsekvenser utover de vi har tenkt muligheten av. Dette innebærer sannsynligheten av at vi må stå ansvarlig for handlinger vi utfører i løpet av livet på en helt annen måte enn ved de vanlige selvrettferdiggjørelsene, subjektive vurderinger som vi har beroliget oss med gjennom livsprosessen.

Jeg kan være av den oppfatning at mine intensjoner er godt nok grunnlag for å utføre en handling som går på bekostning av andre. Men disse intensjonene kan kun være basert på teorier laget etter egne overbevisninger uten verdi utover mine egne behov. Årsak og hensikt kan ligge i min subjektive, oppkonstruerte ideologi. Mine private behov for å seire, be-seire, vinne og fremstå som mer betydningsfull enn det som er tilfelle kan være beveggrunn. En plan for å hvitvaske handlinger som i bunn og grunn er sterkt farget av egne egoistiske motiver. Konstruksjoner som er til for å tilfredsstille mine egne uforløste svakheter – mens jeg selv tror at de er edlere. De subjektive motivene er ikke fanget opp av min våkne bevissthet. De subjektive motivene ligger skjult og dette medfører at jeg innbiller meg at jeg gjøre objektive vurderinger.

På et tidspunkt vil disse subjektive motivene søke å komme opp til overflaten. De vil avsløre seg. De søker å sprenge seg vei til frihet. Hvorfor vil de det? Hvordan kan dette slå seg ut? Det moralske medfødte lyset i mennesket vil forsøke å helbrede seg selv gjennom å bevisstgjøre disse underliggende motivene som er selvdestruktive og dermed illojale overfor det kollektive / objektive.

Så disse negative subjektive egoistiske underliggende motivene kreftene er i bunn og grunn basert på frihetslengsel, men en frihetslengsel som er udefinert og selvfiksert. Den favoriserer kun meg selv som individ (mitt ego). Denne frihetslengsel søker ikke det kollektive utover behovet for og utvelgelsen av likeverdige tilhengere eller allierte. Den baserer seg på gruppetenkning som søker suverenitet i forhold til andre grupperinger som avviker fra denne utvelgelsen. Når disse underliggende krefter ikke når bevisstheten og kan bearbeides – som dette stykket handler om – vil mennesket bli adskilt, pervertere og avstumpe seg i sin egen indre lukkede krets av egoistisk fokus og dermed åpne for destruksjon i stort omfang.

Disse negative uoppgjorte ubevisste prosessene vil man overføre til neste generasjon, andre, omgivelsene som i «den svarte pedagogikken» som vi finner hos Alice Miller. Nazismen er et kroneksempel på dette i moderne tid. En systematisert ondskap som var basert på iakttagelse av historiske lignende ubarmhjertige gjerninger. I denne daværende politiske vinkling ble prosessen betraktet som utvelgelse av de sterke. Dette tilhører «den svarte pedagogikken». Nazistene og deres tilhengere så denne utvelgelse som noe positivt, som en målsetting for livsprosessen, noe vi i ettertid hevder er mistolket darwinisme / mistolket evolusjon. I evolusjonen finnes det en ukjent X-faktor som faktisk leder mot en utvikling vi ikke skuer / kjenner til. Noe styrer bakenfor våre spekulasjoner over naturprosessen. Hvordan kan kameleonen vite at den sitter på en rød gren? Hvordan kan blåbærne vite at det skal utvikle bitter smak for å beskytte seg mot elgens bær-momsing?

 

SKYLDSMØRSMÅL

Når man befatter seg med disse filosofiske tema, er det naturlig å komme inn på spørsmålet om skyld. Daglig, hele livet gjennom utfører vi handlinger. Flesteparten av disse handlingene påvirker andre medskapninger. Uavhengig av handlingens intensjoner, så antar vi at i hvert fall de fleste av oss mener at man bør stå til ansvar for sine gjerninger. Når vi vet at intensjoner kan både være bevisste og ubevisste, slett ikke så edle som vi tror, kanskje tvilsomme - og i verste fall kan skjule en subjektiv ondskap, så velger jeg å stille handlingens konsekvens for mine medskapninger opp som det viktigste etiske fundament, slik konsekvensetikken forfekter. De konsekvenser som jeg påfører andre ved utøvelse av min handling og som disse andre må gjennomleve som følge av handlingen, vil være det mest sentrale handlingsfundament og også min mulighet til utvikling, en kilde til min forståelse av menneskevesenet.

Det holder ikke at handlingen er «ment godt», er velmenende, begått i en form for snillhet, ment oppbyggelig for en ukjent fremtid eller som en tolkning av «guds vilje». Konsekvensene taler høyere.

 

ONDSKAP KAN VÆRE FORKLEDD SOM NOE ANNET

Ondskap og onde intensjoner kan være skjult for det bevisste. Egoistiske handlinger som vil påføre andre belastninger, kan forkles som omsorg. Det er derfor vanskelig å skille bevisst intendert ondskap og skjult egoisme. Med skjult menes altså skjult også for den som handler. Jeg kan overøse min nabo med omsorg, men det kan være mitt behov for å gi, og ikke noe min nabo har behov for.

Ondskap som villet fenomen hvor vi snakker om villet overgrep, hvor vi har en overgriper og et offer, er et annet område. Vi kommer da inn på anti-krefter, godhetens fiende, humanismens motstander. Slike nivåer inntrer i bevisstheter som på en eller annen måte vil avvike fra helheten bevisst og med vilje. Det finnes krefter som ikke ønsker andre vesener et godt liv eller gode betingelser, men vil kun bruke disse andre til eget formål, i egen interesse, som slaver eller tjenere for å utvinne deres arbeidsytelser eller tilintetgjøre dem. Slike overgrep kan også knyttes til moral og etikk.

I denne sammenheng kan handlinger forklares som et «nødvendig onde» handlingen tillates fordi målet er viktigst og konsekvensene noe man må leve med. Nazistenes utrensing av jøder, med god hjelp av flinke lokal nordmenn, er et eksempel på dette. Skyldspørsmålet blir mer innfløkt og komplisert.

”Målet helligjør midlet” denne kjente, gamle frase av Loyola  Ignatius har blitt brukt i alle kriger gjennom tidene og er ennå høyst levende som rettesnor i kompliserte samfunnsmessige og politiske utfordringer. Den er vanskelig å tilbakebevise som faktisk nødvendig i gitte situasjoner, men må og bør betraktes under et moralsk synspunkt uansett: Konsekvensene kan ikke ignoreres, men spiller rollen som vesentlige fakta i en beslutningsprosess hvor moral og etikk er et tema.

BEARBEIDELSE ER ALLTID MULIG

Fenomenet ondskap er vanligvis en definisjon som påsettes fra utsiden. Ondskap har mange fasetter og vil opptre på flere nivå i bevissthet. Prosessen med å bearbeide disse forskjellige nivåene av bevisste og ubevisste onde gjerninger, er den samme: Ingen er fordømt til å forbli i sine ugjerninger. Alle kan ved god vilje og med hjelp fra andre, komme videre med sitt JEG og sitt sinn.  Ingen er fortapt i den forstand at alt håp er ute. Det vil gjennom hele livet, være mulig å bearbeide, og bli et bedre innstilt individ og oppnå det som lengselen stiler etter.  Det er både mulig og helbredende å inneha en dyp respekt for lengselen etter å forenes med det åndelige opphøyde innerst i jeget. Å nå gudebildet som man er skapt i. Dette bildet (gudebildet) kan kun oppnås i møte med det objektive. Den lengselen vi har mot gudebildet er medfødt og er bare en erindring av en tilstand som vi en gang var i. Lengselen er en erindring om dette velværet som vi lengter tilbake til / eller fram mot.

 

BEARBEIDELSENS HELBREDELSE

Skapelsesprosessen pågår fremdeles. Alt som lever og eksisterer er under utvikling i en spiralbevegelse mot uante dimensjoner. Utgangspunktet i bearbeidelsens / forvandlingens helbredende innsikt ligger i ordene en for alle, alle for en. Det jordiske/ kosmiske/ evige formål er dette: Å forene alt i et felles favntak av omsluttende god vilje.

I Mannen som trodde han var død er min hensikt denne: Å sette spørsmålstegn ved min / menneskets egen adferd og å mildne min atferds negative påvirkning på andre levende vesener og materie.

 

HANDLINGEN I STYKKET

Det fortrengte barnet – det fortrengte kvinnelige prinsipp

I Mannen som trodde han var død har en mann har sprengt en buss med seg selv og 29 medpassasjerer i luften. Alle personene omkommer. I det han har begått gjerningen, havner han og de andre 29 andre passasjerene seg i et fremmed mystisk rom. Han er ikke klar over om han drømmer den situasjonen eller om han er død. Han lever, men er forflyttet i tid og sted. Hvor er han og hvor befinner han seg? Han vet heller ikke lenger hvem han er, for egoet er ikke lenger rådende. Definisjonen av ham selv, som er skapt av egoet, er ikke lenger gjeldende. Når han trer ut av sitt ego, så går han dermed opp i en større helhet og kan ikke identifisere seg selv på samme måte som tidligere. Han kan ikke erindre hva han har gjort, heller ikke årsaken til det eller den drivkraften som har vært hensikten med drapene.

En etter en forsvinner de andre personene ved at de hører et  ”KOM!” fra en  STEMME og de følger denne. Ugjerningsmannen Y blir overlatt til seg selv og til sitt eget indre. Han forsøker å orientere seg i denne nye omgivelsen, og gjennom møte med to andre skikkelser DY og X, blir han konfrontert med spørsmålet om HVORFOR denne ugjerningen ble begått. Han fornekter impulsivt og umiddelbart at han har noe med dette å gjøre, og gjennom denne fornektelsen blir han drevet frem av nysgjerrighet etter å vite hva som egentlig skjedde og får et behov for å identifisere  ugjerningsmannen, i den hensikt å straffe denne.

I den totale forvirringen han er inne i, makter han ikke å identifisere seg selv og langt mindre forholde seg til seg selv som selve gjerningspersonen. Han forflytter derfor sin egen identitet ut av seg selv og legger den ut på de to andre skikkelsene i rommet / stykket. Y frykter ubevisst at noe er galt og at han muligens er mer involvert i katastrofen enn han er villig til å innrømme. Siden angsten for å stå ansvarlig er for stor å bære, flykter han ut i bortforklaringer og legger anklagen over på andre. Enda en ukjent faktor kommer til, nærmere bestemt hans jordiske vesen som er død. Denne skikkelsen DY kommer for å vekke erindringen i Y. Dette kan kun skje ved at Y erindrer fortrengningen av barnet i seg, det barnet som ble utsatt for oppdragelse, påvirkninger og innflytelse av omgivelsene i barndommen. Y har kapslet inn barnet i seg, langt inne i dypet av sitt eget vesen. Han ble det fortapte menneskebarn, uten mening, uten retning fortiet i hjel, sperret inne i et bur og gjemt unna bevisstheten.

Det fortrengte barnet kan sammenlignes med det jungianske begrepet «anima» i mannen hvor det kvinnelige blir fortrengt og fornektet og kan slå seg ut svært infantilt i det sosiale rom. I sosiale og religiøse doktriner blir dette kvinnelige forsøkt fordrevet ved bokstavelig undertrykkelse og overgrep av det kvinnelige som vi ser tydelig i religionshistorien. Eksempelvis er Maria Magdalena som opprinnelig var den høyst elskede, utvalgte disippel i kirkehistorien omdefinert til en rolle som prostituert.

Gjennom fortrengningen av barnet har ikke hovedpersonen Y utviklet verktøy som kan geleide han frem til samvittighet og til å se empatisk på sine omgivelser og medskapninger. Ved å fordrive barnet i seg, tok han fra seg selv muligheten til å bli et helt menneske.

 

Barnet vekkes

Når DY kommer til ham i dette rommet hinsides tid og sted, (altså som hans gamle, jordiske skikkelse) må det slumrende barnet vekkes til livet igjen, fødes på nytt, hentes ut i DY. Når DY blir født, forvandles det innnestengte barnet. Dette gjør det mulig for Y å møte det barnet han har fortrengt. Y kan da frigjøre seg fra sitt innbitte forsvar og se fakta slik som de var. Han får et blikk av monsteret/ uhyret som er fragmenter av hans eget speilbilde. Ved å vekke samvittigheten / det fortrengte barnet til live på nytt, får han en sjanse til å si nei til å begå ugjerningen på nytt slik DY ber ham om å gjøre det igjen ved slutten av stykket. DY prøver å gjenoppta livsprosessen slik den var – ved å få Y til å godkjenne handlingen på nytt. Men Y har fått øye på sin samvittighet – og stemmen som ikke vil bli det onde menneske, blir nå hørt.

I denne sammenheng representerer røsten / stemmen samvittigheten / det innestengte barnet – det anti-maskuline i denne mannskroppen.

Y nekter å begå ugjerningen om igjen, og i det øyeblikket kan DY dø og falle til hvile og Y kan gå videre i sin oppvåkningsprosess som har til hensikt å utligne gjerninger /ugjerninger. Prosessen ledes gjennom veiledning av den ukjente faktor X som representerer Y og DY sitt sjelelige OVER-JEG. Y kommer etter hvert frem til at ugjerningsmannen er ham selv og bokstavelig begraver sin forrige inkarnasjon slik at han nå kan frigjøre seg å gå videre i erkjennelsesprosessen.

 

Moralsk rettergang

Gjennom en form for objektiv analyse av fakta, blir Y kapabel til å få øye på sin egen person, sitt eget JEG. Dette over-jeget tilstreber rettferdighet gjennom moralsk rettergang. I sin kjærlighetsevne søker over-jeget å utligne det lavere jeg’s ugjerninger ved å stille det ansvarlig. Det lavere jeg må oppleve offerets lidelse og smerte. I denne skjærsilden lutres det lavere jeg og sjelen renses.

 

SELVERKJENNELSE SOM UTGANGSPUNKT FOR Å BEARBEIDE

Med selverkjennelse som utgangspunkt for å bli et bedre menneske, tar hovedpersonene Y i Mannen som trodde han var død fatt i bearbeidelsen av jeget (sinnet). I prosessen som et menneske må gå gjennom for å utvikle sin kapasitet, sitt iboende fulle potensiale, kreves det et objektivt, faktabasert blikk på egen adferd og de resultater disse får for medmennesker /medskapninger. Utviklingen av ens eget vesen krever en nedjustering av egen dominans rettet mot andre. En ydmykhet som beveger seg mot respekt overfor andres værende er nødvendig: Andre har rett til å være i livet på lik linje med meg selv. Hvis denne prosessen går rett for seg, vil man ha mulighet til å utvikle en større empati, forståelse og omtanke for andre vesener. Denne «objektive» tankesøken vil sette lys på ord som rettferdighet, humanisme og likeverd og sette disse i relasjon til den tenkende. Om denne prosessen får utvikle seg organisk, vil det føre til utdypelse av de demokratiske verdier og tilhørende prinsipper.

HVA GAVNER DET MEG Å VÆRE ET GODT MENNESKE?

Spørsmålet mennesket stiller seg i henhold til adferd mot andre individer er praktisk rettet. Det første er: Hva gavner det meg å være et godt menneske, en vennlig, snill og rettferdig person? 

Hvilken atferd som velges for å oppnå disse ideale fordringer, er avhengig av hvilke «tillatelser» som gis, av meg selv, av en guddom eller av teorienes iboende logikk om avvik fra gitte eksisterende sosiale normer. Atferden kan avvike dersom den gavner en av disse. Da kan gjerningene bli onde og hvis disse gjerningene er representanter for det edle, så blir avstanden mellom årsak og konsekvenser store. Med så store avvik at selve hensikten blir borte, smuldrer hen fordi gjerningene som begås vil stå tilbake i ettertid. De vil manifestere seg i det jordiske og kan ikke bortforklares. Når dette har skjedd, har menneskene valgt de onde gjerninger for å innføre det gode og med dette har de elmimiert det godes hensikt. Det gode forsvinner og blir borte. Bare erindringen om hensikten står tilbake som en ruin over de gode hensikter.

Ideer er ikke alltid så edle, rettferdige, humane for alle. De er vanligvis delegert ut i «oss og de andre», i motstandere, fiendebilder og andre elementer som virker motarbeidende på målene. 

 

OM PRINSIPP OG SANNHET

Hva kan vi tillate oss for å nå våre påståtte edle mål? Mot dette spørsmålet stiller jeg opp begrepene prinsipp og sannhet. Prinsippet representerer at målet helliggjør midlet. Sannheten er nedfelt i de svarene jeg selv med mine teorier/ skrifter har hengitt meg til. Som vi kan lese av historien, så har hensikten ofte vært god men konsekvensene ille – i hvert fall for noen -  fordi man har inndelt mennesker i grupper, raser, folkeslag, grupperinger, lag eller familier. Noen faller utenfor og disse omfattes ikke av de gode hensikter.

I Mannen som trodde han var død spør jeg om vi er villige til, i gjentatte omganger, å være opptatt av den prosessen som kan sette lys på vår adferd overfor medmennesker?  Finnes det et rom inni meg eller utenfor meg, hvor jeg frivillig eller ufrivillig må møte meg selv med fakta som grunnlag for min adferd i livet og som roper høyere enn mine påståtte gode intensjoner? I dette fiktive rommet møter jeg meg selv som et objekt. Jeg betrakter meg selv utenfra så å si og bedømmer meg selv i den forstand at jeg har et inderlig ønske om å utligne eventuell urettferdighet som jeg har vært skyld i.

Som dramatiker betrakter jeg denne mulighet som et intellektuelt eksperiment. Et teatralt grep for å belyse de mulighetene som ligger i en slik fiktiv lek med et meget alvorlig tema. Jeg kobler elementer av drøm sammen med elementer av innvielsesmysterier, med fantasivisjoner og med ren rettferdighetshunger.

 

Erkjennelsesprosessen har mange nivå

Mannen som trodde han var død er – med sin iboende psykologiske, terapeutiske  struktur – et teaterstykke om muligheter til selvransakelse og bearbeidelse. Første steget på å nå det objektive nivået eller faktanivået, er å identifisere seg selv og sin egen rolle i sammenhengen / konteksten. I det man erkjenner hvem man er, kan man finne sin plass i rommet og sin tilstedeværelse i tiden. Man setter rammen for sitt værende.  Først på dette nivået vil man kunne forflytte seg til neste stadium av prosessen mot utligning av ugjerninger, medfølelsen, empatinivået, der man opplever å lide sammen med og på lik linje med sitt offer.

Første fase i Mannen som trodde han var død - som er identifikasjonsnivået handler om kampen om å overvinne sin forgjenger, sitt gamle jeg, sitt levde jordiske jeg.  Prosessen med å kvitte seg med dette gamle legemet består i å legge av seg gamle begreper som har dannet de synspunkter, holdninger og livsmanus eller livsløgner man har levd ut fra. Prosessen med å gi avkall, gi slipp på det som har vært fundamentet i ens liv er anstrengende og problematisk. Man blir utstøtt, forlatt, man mister sine holdepunkter og sitt ståsted. Man er i en ukjent sfære og man mister den stødige plattformen som forteller hva og hvem man er. Man mister evnen til å lokalisere konteksten og evnen til å orientere seg i en ny dimensjon som stadig rykker nærmere. Man har så å si dødd. Man vet ikke lenger om man egentlig er i live, sover eller drømmer. 

Personen Y som er hovedkarakteren i dette teaterstykket, har beveget seg bort fra DY som er hans gamle jeg og har søkt kompaniskap med sin fremtidige skikkelse X. Alle tre figurene på scenen er en og samme person. Stykkets dialog mellom disse tre skikkelsene foregår i bevisstheten hos Y. Her opptrer barnet, det fortrengte, det oppdratte, det kuede og uforløste barnet som en samvittighetsrøst som ikke slapp til i det levende live. Dette barnet sitter inne i DY og er en truende illsint skikkelse som skriker i dypet av den voksne kropp. Barnet er også anima i mannen og animus i kvinnen, slik det er nevnt tidligere.

Hvordan forholder Y seg til det lidende barnet?  Hvordan forholder voksne personer seg til sitt indre lidende og forsømte barn?  Dette er bestemmende på vår adferd og kan komme til uttrykk på en måte som virker som en karakterforandring når vi stilles overfor andre mennesker. Hos psykisk syke mennesker, er vi kjent med at personligheten kan spaltes markant i alle disse rollene = personlighetsspaltning.  Det å forløse dette kuede eller uforløste barnet inni oss / samvittigheten er en del av prosessen i Mannen som trodde han var død.

 Kjønnsforvirring som mulighet til forvandling

I Mannen som trodde han var død brukes det kjønnsforvirring som en del av å betrakte mennesket som ett. Adam- og Eva-skikkelsene som drives ut av det trygge for å bli frie individer ligger under. Prisen for innsikt og kunnskap er ensomhet og fordrivelse fra det vante, det gamle, det som var. Denne prosessen er eneste mulighet for mennesket for å komme videre mot og til seg selv, og til sitt eget ansvar. Mennesket styrer seg selv ut i fra en frihetsmulighet. Dette gjør at vi er frie til å velge vårt værende, vårt selvbilde og våre handlinger. Men for å kunne gjennomskue sitt eget vesen, må mennesket være villig til å se muligheten bak forvandlingsmuligheten.

Ekteskapet mellom to står som bilde på forening med sitt eget jomfruelige JEG.

 

BEARBEIDELSE UT FRA TRE PERSPEKTIVER

Drapet på andre mennesker er egentlig et langt selvmord -  er drapet på seg selv. For å forløse seg, må Y rituelt drepe DY, forløse barnet og Y må ofre sitt gamle jeg for å møte bruden, jomfruen og bli prinsen eller brudgommen.

Disse gamle urbildene / ritualene bygger på at mennesket egentlig er et åndsvesen, et lysvesen som står i kontakt med krefter utenfor sitt eget jeg. Disse krefter er åndelige vesener. Gjennom troen åpner man for inspirasjon og impulser som igjen åpner for åndelig innvirkning i de menneskegitte valg.

Åndelige impulser kan virke som rettesnor i karmiske forhold, et intuitivt «tenk deg om», en indre stemme, en magefølelse. Dominansen i jordutviklingen skjer altså ikke bare på de rent menneskelige betingelser, men er også er inspirert av åndelige premisser som eksisterer rundt oss og forsøker å få oss til å ta egne frivillige valg. De velger ikke for oss, men de kan hjelpe oss ved å vekke oppmerksomhet mot vår egen innerste samvittighet.

Menneskelige betingelser kan ofte være egoistiske og ha private og egenkjære agendaer som ikke gavner helheten eller et guddommelig mål. Arroganse og hovmod blir satt ut i en maktdominans som fører til unødvendige splittelser og intoleranse. Man gjør seg ofte til en representant for sannheten og det åndelig i stedet for en ydmyk tjener. Man lytter til sine egne fantasier og tolker disse som åndelige impulser. Dette medfører krig, undertrykkelse, urettferdighet og så videre: «Gud talte til meg, og befalte….»)

 

Sjelens evolusjon

Ut fra et empirisk/ vitenskapelig perspektiv, vil slike faktorer betraktes som underbevisste impulser fra det psykologisk ubevisste, enten fra det personlige individuelle ubevisste eller fra det som blant andre psykologen Carl Gustav Jung kaller det kollektive ubevisste, som er nedarvede felles psykologiske bilder eller arketyper som blant annet oppstår i drømme og har likhetstrekk hos ulike mennesker på tvers av kulturer.

Vil mennesket av seg selv søke utvikling av sitt eget vesen og det kollektive fordi det ligger nedfelt i oss, som en evne som har utviklet seg evolusjonsmessig? Dermed blir det en åndeverden fordi det er uforklarlig for oss individuelt.

Humanisme og sivilisasjon gavner oss, og derfor søker vi det som en del av evolusjonen. Begrepet godhet kontra ondskap blir satt opp i et begrepsmessig system hvor vi utarbeider teorier som veiledende for menneskets iboende evne til å trekke sammenligninger intellektuelt og emosjonelt med sine medskapninger og ut i fra disse trekke konklusjoner som medfører teorier om en bedre tilstand for helheten, for alle.   

Til syvende og sist er det mennesket selv uansett hvordan man ser det - som har det siste ordet og ut fra det velger sin skjebne. Ingen krefter kan velge for mennesket. Det ville være en ufri handling fra de åndelige vesener og helt utenkelig som sådan. Mennesket vil velge selv. Selv i et religiøst perspektiv har mennesket et fritt valg.

Valget til å bearbeide seg selv uti fra de gitte omstendigheter, det gitte utfall.

 

DET UBESTIKKELIGE MENNESKET

Betingelsen for en bedre verden er å måtte gi avkall på de goder som hindrer andre mennesker i å få et verdig liv på lik linje med deg selv. Som Jens Bjørneboe utdypet i sitt forfatterskap: «Mennesket må se seg som del av en helhet og alle er delaktige i hverandres skjebne.»

 I Mannen som trodde han var død tar jeg utgangspunkt spesielt i Alices Miller’s teorier om den svarte pedagogikken. Etter at jeg spilte i teaterstykket Hitlers barndom for over 30 år siden basert på hennes teorier, har jeg vært sterkt påvirket av disse. At menneskeværendet er traumatisk, er uten tvil mildt formulert. Men sier hun, det finnes tre måter å forholde seg til en traumatisert barndom. Tre måter å bearbeide traumer på. Den ene 1) er at man overfører disse på omgivelsene ved å søke maktposisjoner og hvor man kan legge ut sine svakheter på andre grupperinger i et politisk tyranni (diktatorvelde). 2) Man kan overføre traumene til neste generasjon, altså overføre dem til barna, noe som det finnes mange eksempler på og hvor barnet får en dobbelt byrde i å måtte leve med traumer det ikke vet noe om. Eller 3) man kan bearbeide traumene selv i sitt eget indre univers. Denne tredje vei er den som fører til visdom, innsikt og forståelse. Den fører direkte til slektskap med medmennesker og til å finne sin plass i det kollektive rom. Denne tredje vei innebærer at objektiviteten har blitt virkelighet i ens eget indre og disse vil da bli overført på omgivelsene som empati, omsorg, kjærlighet og forståelse.  

INDRE SKYGGEFIGURER

Bearbeidelsens vei er heller ikke uten traumer. I denne nye omgivelsen / dimensjon eller metafysiske verden man trer inn i, eksisterer det krefter eller skjulte skikkelser bakenfor eller innenfor de fire vegger / rommet.  Disse stemmene er menneskets iboende skjulte sider som kommuniserer med seg selv innen for seg selv som omsluttet vesen. Disse skjulte, skikkelsene, figurene kan opptre som stemmer, som spøkelser, som fremmede vesener i menneskekroppen, sinnet og sjelen. De kan være stemmer fra det kollektivt ubevisste – vår kollektive sjelelige arv så å si. Og / eller de kan avspeile reelle åndelige vesener fra andre dimensjoner i en åndelig eksistens.

Dette innebærer at mennesket ikke dør i den forstand at det opphører å eksistere. Mennesket skifter ham så å si, legger av seg kroppen / kostymet sitt og trer inn i et annet scenario.

 

SKRIFT I JORDEN

Mot slutten av teaterstykket, når Y har erkjent for seg selv hvem han har vært, så ser han plutselig noe skrevet i jorden. Han leser sin skjebne ved å se årsaken og hensikten med sin ugjerning og i det øyeblikk hører han STEMMEN.

De uskyldige lidende vil i den åndelig dimensjon – i det de dør – etter døden -  kjenne den ulykkeligheten og smerten de er påført som en lindrende mildhet.

Denne transformeres over til en lykkefølelse og inngir en nærhet til åndelige vesener som preges inn i dere sjeler og blir til evner i neste inkarnasjon. Slik kan også sykdom virke i det levende livet. Vi tror ofte at sykdom er noe som kommer utenfra, mens den egentlig kan vise seg å komme innenfra, karmisk. Tenkningen – som man opplever som en selvproduserende aktivitet, en evne skapt i ens indre – kommer i sin egentlige substans utenfra – og tenkning er noe vi kan være mottaker av. Vi oppfatter disse prosessene i dagliglivet som motsatt.

All den smerte som den lidende har kjent, vil etter døden – i åndsverdenen forvandles til empatiske følelser og urettferdigheten de ble utsatt for, vil forvandles til krefter, utholdenhet og energi. 

Men i den neste inkarnasjonene er dette gitt som muligheter – som man selv må velge å ta i bruk utfra egoisme eller nestekjærlighet. Om noen lar seg friste til å tro at man har fortjent sin skjebne og dermed kan nyte sitt otium, hvilke på sine laurbær ved å ikke gripe inn i andres ulykkelige tilstand, så vil de berede vei for egoismens utvikling og gå inn i en negativ syklus. Konsekvensen av disse vil fremstå som negative.

 

DEN SVARTE PEDAGOGIKKEN

Tankene jeg har gjort meg i denne teksten må ikke sees som annet enn i skinn av fri filosofering. De åndelige lovmessigheter og karma lover er så mangfoldige at de ligger utenfor menneskets definisjonsmulighet. Men det er allikevel en oppgave å komme til kunnskap om de åndelig verdier, ikke i den hensende og bli synsk, innviet eller hva man måtte definere, men bli et aktivt menneske i disses indre krefters tjeneste.

Når det gjelder den smerte og frustrasjon, indre forvirring og ofte depressive sorg tungehjerte man bærer på gjennom livet, har dette ofte sin opphav i en arverekkefølge.

Slekt følger slekt og med den en indre symbiose av uoppgjorte frustrasjoner.

I disse nedarvede/ overførte ubearbeidede traumer forsvinner sakte men sikkert årsaken og livsbetingelsene som gav opphav til dem. Barn arver fra foreldre, eller blir overført dette indre rommet av livsnedbrytende psykologiske/sjelelige problemer. Men disse nedarvede faktorene tilhører ikke barnet. De er andres erfaringer og barnet har derfor ingen mulighet til å gjennomskue ut i fra sine erfaringer hva disse består av.

De er overført gjennom oppdragelse, gjennom irettesettelser, frykt og raseri. Gjennom «gode råd» og, ukontrollerte emosjonelle utbrudd. Eller gjennom en sorgtunghet som virker skremmende og fiendtlig.  Den indre kaotiske virkeligheten blir overført til virkeligheten hos en person forsøkes påføres andre, for på den måten å fortsette å spre en masse av ubrukte og betente ubevisste energier.

Alice Miller (Den svarte pedagogikken) hevder at om Adolf Hitler hadde hatt fem sønner, så ville han ha sluppet å overføre alt sitt hat og frustrasjon mot jødene fordi han hadde overført sine ubearbeidede faktorer på sine barn.

Denne negative arvesynden er altså en dobbelt byrde å bære for de uskyldige barna fordi det ikke er deres eget stoff. Livene deres blir en byrde av indre stormer og virker som fremmede vesener som har inntatt deres indre og befaler dem til å gå dit og dit, gjøre dette og hint, råd om hva de skal føle og hvilke tanker de skal strekke seg etter.

Barn (arvinger av traumer) har også en mulighet for å få de nedarvede traumene opp i en bevissthet og derfra belyse dem på en slik måte at de kan bevisstgjøres og plasseres. Dette er deres sjanse for å unngå å overføre dem videre og forbli et offer i det videre livsløpet. Siden mange av oss har en slik arv å hanskes med, kan vi distansere oss fra den, plassere den til rett adresse og stoppe dens virksomhet i oss. Dermed hindrer vi å videreføre den svarte arven til våre egne barn eller sette disse negativiteter ut i live i verden omkring oss.

Det nedarvede uhyret vil da bindes og bli satt ut av funksjon. På den måten bearbeides «arvesynden» så å si. Det dobbelt problematiske med alt dette er at vi tar imot disse traumene og ønsker dem velkommen i en slags kjærlighetssymbiose – en slags double bind.

Vi har fra fødsel av naturlig kjærlighet til våre foreldre og de instinktivt til oss.  Barnet mottar foreldrenes eller omsorgspersonenes problemer med et åpent sinn.  Kjærlighetssymbiosen åpner også for hatefulle følelser i det barnet får problemer det ikke takler. Alt blir rettet mot mors- og fars-skikkelsene.

På den ene siden kan foreldre overføre sine uforløste og ubearbeidde problemer til barna i en slags følelse av at dette er en naturlig prosess. Barna skal arve dem og overta deres virksomhet så å si. På den andre måten kan det ikke fornektes at vi fødes inn i omstendigheter som ofte, jeg sier ofte, ikke alltid, ikke som en regel, men ofte som et resultat av vår søken etter den organiske arv vi trenger for å bli den konstitusjonen som skal være vårt utgangspunkt for vår misjon på jorden.

Det betyr at vi ikke bare er et resultat av vårt tidligere liv. Vi skal ikke bare leve i en nedbetaling for tidligere begåtte synder. Vi har gått videre og til dels renset disse, men vi skylder andre individer vår oppmerksomhet for å utligne.

Dette innebærer at vi søker utfordringer som skal sette oss selv ut i situasjoner hvor vi blir tvunget av vårt indre til å ta frie valg. Vår jordiske oppgave blir å frigjøre oss fra ytre påvirkning uansett art, og reflektere over disse for å ta frie valg.

Frihet til å velge i tråd med målsettingen til vårt innerste åndelige JEG. Vi bereder vår vei i den hensikt å kunne påvirke omgivelsene positivt med den medfødte kjærligheten vi bærer. Dette er det iboende utgangspunktet for et hvert nyfødt barn.

Vi velger med andre ord våre foreldre med deres mangler og deres evner for å komme i rett konstellasjon.  

Men livet er mulighet, og ikke straff. Uansett hvor fortvilt livssituasjonen og omgivelsene kan være, så vil alltid det innerste i deg forsøke å bevare din menneskelighet og din kjærlighetsevne. Denne kan hele livet gjennom settes på store prøvelser.

Om vi ser vår skjebne som et velsignet utgangspunkt for velvære og trygghet, det vil si at vi lever under forhold som er gode - så krever dette bare enda større krav til oss som medmennesker om å hjelpe andre i å fylle sine livsmål.  Livet er ingen fortjeneste og ingen straff. Livet er mitt utgangspunkt for å oppnå den åndelighet og kjærlighet som jeg er skapt ut i fra.

Fri vilje eksisterer ikke utenfor det åndelige perspektiv. Dersom viljen er fri, vil den også søke fri vilje som mulighet for andre. Den frie vilje er uavhengighet i JEGET og dermed har denne uavhengighet i seg en kjærlighetsspire til å være varsom med andre skapninger og lytte til disse og gi dem, eller forsøke å gi dem mulighet til å realisere seg selv som åndsvesener.

Det å realisere seg betyr ikke i min definisjon å gjøre karriere eller bli vellykket. Den fri vilje er ikke det samme som å gjøre det man er fristet til eller friste av, til å oppnå noe for styrke egoets fornøyelse eller bekreftelse.  Den fri vilje er ikke uavhengighet av andre i den forstand at de er deg likegyldige, at du ikke trenger dem eller at du ikke er medansvarlige for deres liv og helse. Tvert imot. Uavhengighet og fri vilje betyr at man ikke påtvinger andre sin vilje, men skjenker den som tjeneste om den behøves. 

 

VELKOMMEN TIL PREMIERE OG FORESTILLINGER!

Hvordan man tolker stykket er opp til hver og en. Mannen som trodde han var død er ment å inneha alle disse tolkningsmuligheter uten å definere hvilken av dem som er reell.  

Stykket er ment som et innlegg i en debatt om konsekvenser på tross av årsak og hensikt, om dette overhode er mulig.

Teaterstykket må betraktes som teaterfiksjon og ikke noe annet.

Vi i Karlsvogna Teater vil legge ut tanker om stykket, om produksjonen, om prosessen og om temaet etter hvert. Følg med!

Karl Sundby, dramatiker